På heimesida deler vi nokre ord til oppbygging, refleksjon, trøyst og håp. Her er ord til 4.søndag i faste.
Tekst: 2 Kor 5,18-21
«Vener med Gud»
Forsoning er eit ord for vaksne. Born talar om å «bli vener igjen» etter ein krangel. Nokre av oss har vanskeleg for å gå inn i natta utan å gjere det godt igjen med den vi er glad i. Vi må vite at vi er vener, at vi vil kvarandre vel. Vi treng å finne tilbake til kvarandre om så berre i eit lite venleg blikk, noko som viser at vi vil det skal verte bra om det ikkje er godt heilt ennå.
Er det noko vi treng å vite så er det at Guds blikk på oss har smil i seg: at hans andlet lyser over oss, at han er oss nådig. Berre slik kan vi gå inn i natta. Berre slik kan vi kjenne oss trygge.
Gud har gjort det som måtte gjerast for å vinne attende den tapte venskapen med sitt skaparverk. Vår rolle er passiv, men samstundes imperativ: «Lat dykk forsona med Gud!».
Guds store fredsprosjekt har Kristus som nøkkel og sentrum. Vi kan bytte vår fiendskap med hans venskap. I han eig vi forsoning og fred.
Vi går mot påske, og vi blir minna om kva vår venskap kosta Jesus. På krossen brenn han seg inn i våre hjarte og let etter seg krossmerket der.
Leif Gunnar Engedal har skrive om forsoning i antologien «De store ordene» (Luther forlag 2006):
«Forsoning» er et sentralord i den kristne tro. Det peker innover mot troens sentrum, og rører ved det mysterium som heter Guds kjærlighet til verden. Den som lever seg inn i ordet om forsoningen, vil merke hvordan dette budskapet er fylt av den samme kjærlighet og kraft som en gang skapte verden. Slik Gud på skapelsens første dag lot lyset skinne i mørket, slik lar Gud forsoningens lys stråle ut over verden i Jesus Kristus. Uten den skapende kraft i dette lys, kan verden ikke leve.»
Kari Kvangarsnes Miller
Du kan lese siste andakt her.