På heimesida deler vi nokre ord til oppbygging, refleksjon, trøyst og håp. Her er ord til fastelavnssøndag.
Tekst: Joh 12, 20-33
«Når krossen underfull eg ser»
Det er store kontrastar: «Guds herlegdom skal lysa om Menneskesonen» og døden på forbanninga sitt tre (Gal.3,13). Vår tekst held disse kontrastane saman: Nettopp ved å falle i jorda og dø, er det at kveitekornet kan gi grøde. Når Jesus blir lyft opp frå jorda, på krosstreet, skal han dra alle til seg.
Kvifor har krossen så stor tiltrekningskraft? Det er fordi det ikkje var for si eiga skuld Jesus leid, men for vår. Han var kveitekornet, vi er grøda. Om det var for sine eigne synder han døde, vart krossen berre eit symbol på synd, død og straff. Om han døydde utan skuld, vart krossen symbolet på den djupaste urettferd, men «han vart såra for våre brot, knust for våre synder» (Jes 53,5). Dermed er krossen blitt symbolet for Guds grenselause kjærleik som kunne gjere det utenkelege; gje den dyraste, einborne, eigne Son sin i syndarhender til liding og død.
Difor elskar vi krossen. Difor ber vi han rundt halsen. Difor teiknar vi dåpsbarnet og oss sjølve med krossteiknet. Dette er kjærleiken til noko vi anar og berre halvt forstår. Det kan ikkje rommast i matematiske formlar eller juridiske kategoriar, men salmediktarane våre har freista sette ord på det useielege.
Ditt kors, o Krist, ble verdens sol, dets lys ei grenser kjenner:
Ditt kors, o Krist, ble ærens stol, der livets lue brenner.
På korset åpner du din favn for hver forvillet synder:
Fra korset, i din Faders navn, du verden fred forkynner.
Fra korsets tre din kjærlighet hver ensom sjel bestråler.
Dens guddomskraft vel ingen vet, dens dybde ingen måler.
Og frøs enn alle hjerter til, ble lukket alle hender,
din kjærlighet dog varm og mild, mot hele verden brenner.
La slukkes alle lys på jord, la stenges alle veier!
Den som har funnet korsets spor, har evig nok i eie.
(Edin Holme, NoS nr.345)
Kari Kvangarsnes Miller
Du kan lese siste andakt her.